Hjort – Wikipedia Hopp til innhold Hovedmeny Hovedmeny flytt til sidefeltet skjul Navigasjon Forside Tilfeldig artikkel Hjelp Siste endringer Prosjekt Prosjektportal Hvordan bidra? Wikitreff Tinget Torget Konkurranser Wikipedia Kontakt Wikipedia Wikimedia Norge Søk Søk Utseende Doner Opprett konto Logg inn Personlig Doner Opprett konto Logg inn Innhold flytt til sidefeltet skjul (Til toppen) 1 Taksonomi 2 Biologi 3 Inndeling 4 Atferd Vis/skjul underseksjonen Atferd 4.1 Forplantning 4.2 Ernæring 5 Oppdrett av hjort 6 Annet 7 Se også 8 Referanser 9 Eksterne lenker Vis/skjul innholdsfortegnelsen Hjort 106 språk Afrikaans Aragonés العربية الدارجة مصرى Asturianu Kotava Azərbaycanca تۆرکجه Башҡортса Basa Bali Žemaitėška Беларуская (тарашкевіца) Беларуская Български བོད་ཡིག Brezhoneg Català Нохчийн Cebuano Čeština Kaszëbsczi Cymraeg Dansk Deutsch Ελληνικά English Esperanto Español Eesti Euskara فارسی Suomi Võro Fɔ̀ngbè Français Frysk Gaeilge Galego Gaelg עברית हिन्दी Hrvatski Magyar Հայերեն Bahasa Indonesia Íslenska Italiano 日本語 ქართული Taqbaylit Қазақша 한국어 Kurdî Кыргызча Latina Lëtzebuergesch Lietuvių Latviešu मैथिली Malagasy Олык марий Македонски Bahasa Melayu مازِرونی Napulitano Nederlands Norsk nynorsk Diné bizaad Occitan Livvinkarjala Ирон ਪੰਜਾਬੀ Picard Polski پنجابی Português Runa Simi Română Русский Саха тыла Scots Srpskohrvatski / српскохрватски Simple English Slovenčina Slovenščina Anarâškielâ Shqip Српски / srpski Svenska தமிழ் ไทย Türkmençe Tagalog Türkçe ئۇيغۇرچە / Uyghurche Українська اردو Oʻzbekcha / ўзбекча Vèneto Tiếng Việt Walon Winaray 吴语 粵語 中文 Rediger lenker Artikkel Diskusjon norsk bokmål Les Rediger Rediger kilde Vis historikk Verktøy Verktøy flytt til sidefeltet skjul Handlinger Les Rediger Rediger kilde Vis historikk Generelt Lenker hit Relaterte endringer Last opp fil Permanent lenke Sideinformasjon Spesialsider Siter denne siden Hent forkortet URL Bytt til den gamle parseren Skriv ut / eksporter Last ned som PDF Utskriftsvennlig versjon På andre prosjekter Wikimedia Commons Wikispecies Wikidata-element Utseende flytt til sidefeltet skjul Fra Wikipedia, den frie encyklopedi <br />europeisk hjort, <br />vestlig hjort, <br />vanlig hjort, <br />rødhjort m.m."},"vitenskapsnavn":{"wt":"''Cervus elaphus''"},"autor":{"wt":"[[Carl von Linné|Linnaeus]]"},"autorår":{"wt":"[[Vitenskapsåret 1758|1758]]"},"synonymer":{"wt":"''Cervus merriami''"},"regnum":{"wt":"[[Dyr|Dyreriket]]"},"phylum":{"wt":"[[Ryggstrengdyr]]"},"classis":{"wt":"[[Pattedyr]]"},"ordo":{"wt":"[[Klovdyr]]"},"familia":{"wt":"[[Hjortedyr]]"},"genus":{"wt":"[[Ekte hjorter]]"},"rødlistestatus":{"wt":"{{Rødliste|LC|3.1}}<ref name=\"Lovari ''et al.'' (2018)\"/>"},"rødlistestatusno":{"wt":"{{Rødliste|LC|3.1}}<ref name=\"Artsdatabanken (2021)\"/>"}},"i":0}},"\n",{"template":{"target":{"wt":"Taksoboks-art\n","href":"./Mal:Taksoboks-art"},"params":{"habitat":{"wt":"[[terrestrisk]], [[skog]]"},"utbredelse":{"wt":"[[Eurasia]] og [[Nord-Afrika]]"},"kart":{"wt":"Red deer (Cervus elaphus) reconstructed and recent.png"},"karttekst":{"wt":""}},"i":1}}]}'>Hjort Nomenklatur Cervus elaphus Linnaeus, 1758 Synonymi Cervus merriami Populærnavn hjort,[1] europeisk hjort, vestlig hjort, vanlig hjort, rødhjort m.m. Klassifikasjon Rike Dyreriket Rekke Ryggstrengdyr Klasse Pattedyr Orden Klovdyr Familie Hjortedyr Slekt Ekte hjorter Miljøvern IUCNs rødliste: ver 3.1 LC — Livskraftig[2] Norsk rødliste: ver 3.1 LC — Livskraftig[1] Økologi Habitat: terrestrisk, skog Utbredelse: Eurasia og Nord-Afrika Hjort (Cervus elaphus) er et stort drøvtyggende pattedyr som tilhører slekten ekte hjorter (Cervus) og inngår i hjortefamilien (Cervidae).[3] Arten er utbredt over store deler av Europa og i visse strøk av Lilleasia, Midtøsten, Vest-Asia og Nord-Afrika. Den har dessuten blitt introdusert til flere land, i utgangspunktet som jaktvilt, men rømninger og frislipp har ført til at hjorten villig har formert seg og spredt seg. Artens genom er kartlagt og ble publisert i 2018.[4] Arten utviser utpreget kjønnsdimorfisme, i det hannen blir betydelig større og mer prangende enn hunnen. Hannen kalles bukk og bærer gevir som voksen, mens hunnen kalles hind eller kolle og mangler gevir. Avkommet kalles kalv og har prikkete flanker. Enkelte bukker kalles også kronhjort, men det norske navnet på arten er hjort.[5][1] Kronhjorter er per definisjon bukker med et gevir som har minst tre tagger som danner en «krone» i toppen av hver gevirstang.[6] Betegnelsen er imidlertid ikke unik for kun denne ene arten, men heller generell for alle bukker med slik krone i tribuset Cervini. I Sverige er navnet på arten kronhjort og i Danmark krondyr,[7] uten at disse navnene er nærmere begrunnet eller på noen måte kan overføres til norsk. Den svenske populasjonen av hjort har tradisjonelt blitt regnet til nominatformen (C. e. elaphus), mens den danske har blitt regnet til den kontinentale formen (C. e. germanicus).[8] Norsk hjort har på sin side tradisjonelt blitt klassifisert som C. e. atlanticus.[8] Hjort er en naturlig del av norsk fauna, men på grunn av lave rovdyrbestander i Norge er deler av den norske bestanden nå så tallrik at arten noen steder utgjør et problem for avlingene. I noen områder er avlingstapene over 50 prosent.[9] I jaktåret 2019/2020 ble det felt 46 350 dyr i Norge, hvorav 12 950 i Sogn og Fjordane og 12 500 i Møre og Romsdal.[10] Beregninger basert på kjønns- og aldersstruktur, reproduksjonsrater og dødelighet indikerer en samlet bestand av norsk hjort på minimum 200 000–250 000 dyr,[6] og tendensen er raskt økende. Populasjonen av hjort har økt mest på Vestlandet.[11] Størst tetthet har populasjonene i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag.[11] I Sverige og Danmark er populasjonene svært beskjedne sammenlignet med den norske. Taksonomi [rediger | rediger kilde] I henhold til ITIS er det beskrevet minst 18 underarter av hjort, men IUCN anerkjenner kun sju.[2] Disse listes opp under arten i inndelingen. Norsk hjort beskrives av og til med det vitenskapelig navnet C. e. atlanticus, men den regnes ikke som en selvstendig underart. Den ser ut til å være nærmere beslektet med britisk hjort (C. e. scoticus) enn med kontinental hjort (C. e. germanicus).[8] Alle inngår imidlertid i nominatformen (C. e. elaphus), så de lokale typene må betraktes som økotyper.[2] P. Grubb inkluderte også wapiti (C. canadensis) som en underart av hjort,[12] men alle vitenskapelige publikasjoner siden 1995 har konkludert med at wapiti og hjort er to gyldige og selvstendige arter, selv om Grubbs konklusjoner var basert på sammenligninger av både molekylære og etologiske data.[2] Biologi [rediger | rediger kilde] En kronhjort er en bukk med minst tre tagger som danner en «krone» i toppen av hver gevirstang To koller og en kalv I Karpatene kan prakteksemplarene blant bukkene veie opp mot 500 kg,[13] mens bukkene på øyene i Middelhavet knapt når opp i 100 kg.[13] På New Zealand, dit arten ble introdusert fra Storbritannia i 1851, veier bukkene i snitt cirka 103 kg, mens hindene typisk veier rundt 75 kg.[14] Både tilgangen (populasjonstettheten) og kvaliteten på maten har stor betydning for størrelsen på dyrene, viser en studie fra New Zealand i 1985.[15] I Norge finner man de største dyra i høyereliggende og nordlige strøk av utbredelsesområdet, og på steder hvor hjorten relativt nylig har etablert seg.[6] I Norge øker hjorten i størrelse fra sør til nord og fra kyst til innland opp til Nordland fylke.[6] Fullvoksne bukker har en skulderhøyde på cirka 120–135 cm og en kroppslengde på cirka 190–220 cm, mens vekten ligger rundt 240–260 kg, og unntaksvis kan praktbukkene komme opp i cirka 300 kg.[6] Fullvoksne hinder har en skulderhøyde på cirka 105–120 cm og en kroppslengde på cirka 165–190 cm, mens vekten ligger rundt 150–170 kg, og unntaksvis kan de største hindene veie opp mot 180 kg.[6] Der populasjonstettheten er stor vil imidlertid vekten ofte kunne være betydelig redusert, som mange steder på Vestlandet. Hjorten kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripa er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som på den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «bakspeilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen. Hos hjorten er det bare bukken som utvikler gevir. Det første geviret bukken får er to enkle spirer. Disse begynner å vokse i bukkens andre vår og er ferdig utvokst til høsten. Disse bukkene kalles blant annet 1,5-åring, spissbukk, beinhynnel og fjordsdyr. Hvert år blir det stadig flere takker på geviret, inntil bukken har nådd sin genetiske (eller miljømessige) grense. Bukkene feller geviret i mars/april hvert år og utvikler deretter nytt. På slutten av sommeren er geviret ferdig utvokst, og basthuden kan fjernes. Basthud eller bast er et hudlag som dekker geviret i vekstsesongen. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut, og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Hos store bukker kan geviret forme en krone i toppen bestående av tre eller flere takker, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En klassisk kronhjort har 12 tagger, seks på hver gevirstang, men i utgangspunktet trenger bukken kun én krone med tre takker i toppen av hver gevirstang for å kvalifisere til betegnelsen kronhjort.[6] I toppårene til bukkene (alderen 7–12 år) vil de normalt ha mellom 10 og 16 takker, der 12–14 tagger er regnet som er vanlig for en såkalt storbukk. Over 16 tagger kan forekomme, men dette er sjelden for norske bukker.[16] Størrelsen på geviret er ofte i samsvar med bukkens fysiske kapasiteter, der en stor bukk normalt vil ha et stort gevir. Etter toppårene reduseres gevirpryden gradvis i omfang, antall takker avtar og det forekommer ofte misdannelser på geviret. Slike bukker kalles gjerne returbukker. Inndeling [rediger | rediger kilde] Inndelingen følger IUCN (2021).[17] Treliste Artiodactyla, klovdyr Artiofabula (klade, ikke navngitt) Cetruminantia (klade, ikke navngitt) Ruminantiamorpha (underorden, ikke navngitt) Ruminantia, drøvtyggere Pecora (infraorden, ikke navngitt) Cervidae, hjortefamilien Cervinae, ekte hjortedyr Muntiacini, muntjaker og duskhjorter Cervini, (rødhjorter) Dama, dåhjorter Axis, svinehjorter Rucervus Elaphurus, davidshjort (monotypisk) Rusa Cervus, ekte hjorter C. nippon, sikahjort C. albirostris, hvitleppehjort (tibethjort) C. canadensis, wapiti (østlig hjort) C. elaphus, hjort (vestlig hjort) C. e. elaphus, nominatformen er utbredt i Irland, Storbritannia og det kontinentale Europa (inkludert i det sørlige Fennoscandia) C. e. barbarus, utbredt i Atlasfjellene (Marokko (utdødd, men reintrodusert i 1989), Algerie og Tunisia) C. e. corsicanus, utbredt på Korsika (utdødd, men reintrodusert i 1985) og Sardinia C. e. maral, utbredt i Anatolia C. e. italicus, utbredt i Ferraraprovinsen i Italia C. e. brauneri , utbredt på Krim (Russland) C. e. montanus, utbredt i Karpatene C. hanglu, tarimhjort (sentralasiatisk hjort) Hydropotinae, vannrådyr (vannhjort) Capreolinae, andre hjortedyr I tillegg til sin naturlige utbredelse har arten også blitt frivillig eller ufrivillig introdusert i faunaen til en rekke andre land, som …