Lege – Wikipedia Hopp til innhold Hovedmeny Hovedmeny flytt til sidefeltet skjul Navigasjon Forside Tilfeldig artikkel Hjelp Siste endringer Prosjekt Prosjektportal Hvordan bidra? Wikitreff Tinget Torget Konkurranser Wikipedia Kontakt Wikipedia Wikimedia Norge Søk Søk Utseende Doner Opprett konto Logg inn Personlig Doner Opprett konto Logg inn Innhold flytt til sidefeltet skjul (Til toppen) 1 Norge Vis/skjul underseksjonen Norge 1.1 Autorisasjon 1.2 Utdannelse 1.3 Turnustjeneste 1.4 Historisk utvikling i Norge 1.5 Autorisasjon/lisens 1.6 Karrieremuligheter 1.7 Privatpraktiserende spesialister 1.8 Primærleger 1.9 Andre legestillinger 1.10 Spesialiteter 2 Referanser 3 Litteratur 4 Eksterne lenker Vis/skjul innholdsfortegnelsen Lege 146 språk Afrikaans Alemannisch Pangcah Aragonés العربية ܐܪܡܝܐ مصرى Asturianu Azərbaycanca تۆرکجه Žemaitėška Batak Toba Беларуская (тарашкевіца) Беларуская Betawi Български Banjar বাংলা བོད་ཡིག Bosanski Буряад Català Chavacano de Zamboanga 閩東語 / Mìng-dĕ̤ng-ngṳ̄ Tsetsêhestâhese کوردی Qırımtatarca Čeština Чӑвашла Cymraeg Dansk Deutsch Ελληνικά English Esperanto Español Eesti Euskara فارسی Suomi Føroyskt Fɔ̀ngbè Français Frysk Gaeilge Kriyòl gwiyannen Gàidhlig Galego گیلکی Avañe'ẽ 𐌲𐌿𐍄𐌹𐍃𐌺 客家語 / Hak-kâ-ngî עברית हिन्दी Hrvatski Kreyòl ayisyen Magyar Հայերեն Interlingua Bahasa Indonesia Ido Íslenska Italiano 日本語 Patois ქართული Taqbaylit Gĩkũyũ Қазақша ಕನ್ನಡ 한국어 کٲشُر Kurdî Кыргызча Latina Lëtzebuergesch Lombard Lingála ລາວ Lietuvių Latviešu Мокшень Malagasy Minangkabau Македонски മലയാളം Монгол Moore मराठी Bahasa Melayu Malti Plattdüütsch नेपाली नेपाल भाषा Nederlands Norsk nynorsk Occitan Oromoo Ирон ਪੰਜਾਬੀ Picard Polski پنجابی پښتو Português Runa Simi Romani čhib Română Русский Русиньскый Sicilianu Scots سنڌي Srpskohrvatski / српскохрватски සිංහල Simple English Slovenčina Slovenščina ChiShona Shqip Српски / srpski Sunda Svenska Kiswahili Sakizaya தமிழ் Тоҷикӣ ไทย ትግርኛ Toki pona Türkçe Тыва дыл Українська اردو Oʻzbekcha / ўзбекча Tiếng Việt Walon 吴语 ייִדיש Yorùbá Vahcuengh 文言 閩南語 / Bân-lâm-gí 粵語 中文 IsiZulu Rediger lenker Artikkel Diskusjon norsk bokmål Les Rediger Rediger kilde Vis historikk Verktøy Verktøy flytt til sidefeltet skjul Handlinger Les Rediger Rediger kilde Vis historikk Generelt Lenker hit Relaterte endringer Last opp fil Permanent lenke Sideinformasjon Spesialsider Siter denne siden Hent forkortet URL Bytt til den gamle parseren Skriv ut / eksporter Last ned som PDF Utskriftsvennlig versjon På andre prosjekter Wikimedia Commons Wikidata-element Utseende flytt til sidefeltet skjul Fra Wikipedia, den frie encyklopedi «Legen», maleri av Luke Fildes (utsnitt)[1] Lege er en person som utøver faget medisin, eller mer spesifikt humanmedisin, det vil si har som yrke å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer hos mennesker. En strengere definisjon er at «lege er en person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer».[2] Det norske ordet lege er avledet av verbet å lege, det vil si helbrede, gjøre frisk.[2] I dagligtale kan en lege også omtales som doktor. Lege er et av verdens eldste yrker og finnes i forskjellige former i nær sagt alle kulturer. Medisinfaget slik man kjenner det i dag har utviklet seg gradvis siden oldtiden. De siste århundrene har legeyrket blitt svært spesialisert. Ved europeiske universiteter er lege et av de tre tradisjonelle embetsstudiene ved siden av teolog og jurist. I det meste av verden er tittelen lege beskyttet, og forbeholdt personer med offentlig godkjennelse som har fullført et lengre universitetsstudium i medisin samt oppfyller visse andre betingelser. I Norge er tittelen lege forbeholdt personer som har autorisasjon eller midlertidig lisens.[3] Det kreves utdannelse tilsvarende cand.med. for å få autorisasjon i Norge. Norge [rediger | rediger kilde] Autorisasjon [rediger | rediger kilde] I Norge er det Helsedirektoratet som utsteder autorisasjon for leger og annet helsepersonell. Leger kan få autorisasjon etter avlagt medisinsk embedseksamen. Tidligere ble det stilt krav om gjennomført turnustjeneste før man kunne søke autorisasjon, men dette ble opphevet i 2012 ved innføring av søknadsbasert turnusordning.[4] Gjennomført turnustjeneste er nå obligatorisk for å kunne jobbe som lege i spesialisering (LIS) og dermed kunne spesialisere seg innen et bestemt medisinsk fagområde. En midlertidig lisens kan utstedes dersom kravene til autorisasjon ikke er oppfylt. Den kan gis til medisinstudenter med inntil ett år igjen av studiet, eller til utenlandske leger som ennå ikke har fullført norsk tilleggskurs og/eller turnustjeneste. Lisensen setter konkrete begrensninger for yrkesutøvelsen. Den midlertidige lisensen vil for eksempel forutsette at legen arbeider under veiledning. Etter hvert som legedekningen er blitt bedre, er kravene til veiledning og erfaren lege som bakvakt skjerpet. Det er for eksempel innskjerpet at innehaveren av midlertidig lisens ikke kan reise i selvstendige sykebesøk. Utdannelse [rediger | rediger kilde] I Norge tilbys utdannelse innen medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø. Utdannelsen har i Norge en normert studietid på 6 eller 6 og et halvt år, og fører frem til den akademiske tittelen Candidata/candidatus medicinae (cand. med.). Turnustjeneste [rediger | rediger kilde] Etter bestått embetseksamen kreves det ett år turnustjeneste på sykehus og et halvt år turnustjeneste i allmennpraksis før man kan begynne å spesialisere seg innenfor et bestemt fagområde. Det er et begrenset antall turnusplasser som utlyses gjennom en felles portal. Tidligere ble turnusstillingene utdelt ved loddtrekning, men dette ble endret ved innføring av ny turnusordning i 2013[5]. Tidligere måtte man ha gjennomført turnus for å kunne få autorisasjon som lege i Norge. De siste årene har det vært for få turnusplasser i forhold til antallet nyutdannede turnusleger, noe som har ført til ventetid for en del turnusleger. Sykehusturnustjeneste er vanlig i de fleste land. Turnustjeneste i 6 måneder i distrikt/allmennpraksis er en særnorsk ordning som ble innført på 60-tallet for å bedre legedekningen i utkantene av landet som fortsatt hadde lav legedekning. Til å begynne med var det ikke sjelden at turnuslegen alene var lege i store distrikter og også hadde plikter som offentlig lege (helserådsordfører). Historisk utvikling i Norge [rediger | rediger kilde] I 1603 ble den danske prestesønnen Villads Nielsen (1564–1616) utnevnt av kong Christian IV som den første, offentlige lege i Norge (ordinario medico) og begynte sitt arbeid som stadsmedicus i Bergen samme år. Denne begivenheten er også valgt som bakgrunn for at det offentlige helsevesen i Norge feiret 400-årsjubileum i 2003. Men leger med universitetsutdannelse hadde hatt kongebrev for å drive legepraksis i Norge før Villads Nielsen. Disse var ikke embetsmenn. [6] På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det ikke mer enn 5 embetsleger i hele landet og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet; Nordland hadde for eksempel 2 leger. Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge. Utdannelsen var svært annerledes enn i dag. I Danmark var det to forskjellige utdannelsesveier til legearbeid. Kirurgene, som tok seg av sår, skader, hudsykdommer osv, var utdannet og organisert som håndverkere. De gikk i lære hos en erfaren kirurg og var organisert i laug i likhet med andre håndverkere. Leger, som gjennomførte akademiske studier ved Universitetet, fikk i alt vesentlig boklig kunnskap, og i det praktiske arbeidet var det mest innvortes sykdommer de beskjeftiget seg med. På slutten av 1700-tallet ble kirurgi og medisin til ett fag, forvaltet av universitetet. Fra 1814 kunne leger få sin utdannelse i Norge, ved Det kongelige Frederiks Universitet. Norge første professor i medisin, Michael Skjelderup (1769–1852), var prestesønn fra Hof i Vestfold. Han hadde utdannelse fra Det kongelige kirurgiske akademi i København og var blitt professor ved Københavns Universitetet i 1805. I det første kullet av medisinstudenter i Norge, var det tre studenter.[7] I 1827 var antallet leger økt til 120 i hele landet. 80 hadde praksis i byene. Leger og medisinstudenter organiserer seg i Den norske legeforening som per 11. mars 2009 har 22 226 leger og 3 732 medisinstudenter som medlemmer, totalt 25 958. Autorisasjon/lisens [rediger | rediger kilde] Autorisasjonen utstedes av Helsedirektoratet etter godkjent embedseksamen. Medisinsk utdannelse fra EØS-området (EU- og EFTA-landene) er automatisk godkjent i Norge. Medisinere med utdannelse fra andre land må gjennomgå en test av sine medisinske kunnskaper og eventuelt tilleggskurs før utdannelsen deres kan godkjennes. Det var lenge Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere som hadde ansvaret for spørsmål vedrørende utenlandsmedisinere (personer med medisinutdannelse fra utlandet). Karrieremuligheter [rediger | rediger kilde] De fleste leger arbeider ved sykehus. Etter å ha gjennomført turnustjeneste og fått legeautorisasjon, kan man bli ansatt som assistentlege, som er en tidsbegrenset utdannelsesstilling. Nå blir alle faste legestillinger ved sykehusene betegnet overlege. For administrativ overlegestilling og seksjonsoverlegestilling ble det tradisjonelt krevet doktorgrad (dr. med.), men i dag er dette ikke vanlig, og de færreste overleger har nå en doktorgrad. Dette gjelder også for overleger ved universitetssykehus, selv om andelen med doktorgrad nok er noe høyere ved slike sykehus.[trenger referanse] Avdelingsoverleger har administrativt ansvar for avdelinger og seksjonsoverleger for seksjoner. Det er vanlig å først bli overlege når man har fullført en spesialistutdannelse, eller i hvert fall det vesentlige av den. Tidligere fantes stillingen som reservelege og assisterende overlege. Leger som tar doktorgrad og arbeider ved et universitetssykehus hvor de fortsetter å engasjere seg i forskning når toppen av sin akademiske karrière ved å bli professor. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II (i 20 % stilling ved et av landets universiteter) kombinert med stilling som overlege (80 % ved et universitetssykehus). Bare et fåtall er ansatt i professor I-stillinger (100 %). Andre leger med undervisningsplikter og med plikt til forskning kan ha akademiske deltidsstillinger ved et av universitetene, som dosent, amanuensis eller universitetslektor i tillegg til legestilling ved sykehus eller som allmennpraktiker. Privatpraktiserende spesialister [rediger | rediger kilde] Den norske legeforening utformer spesialistregler som setter kravene til videreutdannelse for hver enkelt spesialitet, og foreningen godkjenner spesialister når legen har gjennomgått utdannelse og har erfaring i henhold til kravene. Leger med en spesialitet (ikke allmennmedisin) kan inngå avtale med det regionale helseforetaket om spesialistpraksis som gir et driftstilskudd som det regionale helseforetaket betaler til spesialisten. Det er vanlig at en eller flere spesialister driver ett spesialistlegesenter. Primærleger [rediger | rediger kilde] Primærleger er leger som er ansatt som kommu…